Radongassen (Radon-222), den edelgass som vi skal konsentrere oss om, stammer opprinnelig fra det ustabile grunnstoffet Uran-238 som i varierende mengder finnes i alt steinmateriale. Denne radongassen har en halveringstid på 3,8 døgn og vil nesten bli borte dersom man lagrer den i 30 døgn, fordi den går over til andre stoffer (radondøtre). Det finnes også en annen radongass (radon-220), såkalt thoron, en edelgass som dannes i vel så store mengder fra steinmateriale, og som utgår fra det ustabile grunnstoffet thorium-232. Thoron har som oftest mindre betydning for oss mennesker. Fordi denne gassen har en halveringstid på bare 55 sekunder strekker det ikke til at den når å komme inn i våre hus i store mengder. Vi snakker derfor i det etterfølgende bare om radon-222 når vi nevner radongass.
Uranatomets nedbrytningsserie (se side 4) der isotopene i de forskjellige stadier sender ut ioniserende alfa-, beta- og gammastråler viser at på et stadium er det nye stoffet radium-226. Det er et ustabilt metallatom. Når dette radiumatomet blir nedbrutt, og sender fra seg en ioniserende alfapartikkel, så opptrer et nytt grunnstoff - edelgassatomet radon-222. Som edelgass reagerer ikke radongassen med andre stoffer, og vil med sin halveringstid på 3,8 døgn kunne opptre i store konsentrasjoner i dårlig ventilerte rom. Når radongassen nedbrytes avgis også alfastråling, og gassen går over i andre ustabile metallisotoper- "radondøtre".
Vi deler ofte radondøtrene opp i langlivede og kortlivede radondøtre.
Radongass, som dannes av radium inne i stenvolumet, forblir i hovedsak i stenen og går snart over i andre former i takt med halveringstiden. Det finnes dog ulike teorier om hvorledes
radonavgangen skjer fra det "mineralgitter" eller molekyl der radonatomet dannes.13
Hvilken teori som enn er den riktige så konstaterer jeg at man har enes om - at den andel utviklet radon som avgår til porevolumet i et materiale er større jo mer finkornet eller porøst materialet er.
Radondøtrene, som alle er ustabile metallatomer, vil opptre som positivt ladede atomer når de avgir ioniserende elektronstråling, betastråling. Når disse atomer opptrer i luft har de en sterk tendens til å feste seg til støvpartikler, "bundet fraksjon", som igjen meget lett fester seg til alle faste overflater.
En vesentlig del av de bundne radondøtre i luften vi puster inn når aldri fram til bronkiene i lungene, men fester seg på slimhinner i nese, munnhule og svelg. Alfastrålene fra disse innfangede/ eller "fastnede" radondøtre går ikke gjennom slike slimhinner og volder derfor neppe noen skade. Likevel vil en viss andel av radondøtrene nå inn i til bronkiene i lungene med innåndingsluften hvor de kan gjøre skade. Alfa-strålingen som avgis i nedbrytningsprosessene vil her kunne trenge gjennom de øverste hinner, og en viss andel av radongassen vil også kunne passere alveolmembranene og komme over i blodbanene 9. Når det gjelder de andre ioniserende b- og g-stråler så vil ikke disse bli stoppet av lungenes overflatevev.
En annen, men liten andel 5% -"den frie fraksjon"] av radondøtrene, vil kunne opptre som en fri fraksjon i husluften - dvs, at de ikke fester seg på støvpartikler. Denne fraksjon av
radondøtre utgjør forholdsmessig en stor del av strålingen som vi mottar fordi det blir så stor andel av den frie fraksjon som uhindret når inn i bronkiene. I Sverige mener man at den midlere F- Faktor bør settes til 4 %, men dette er i Norge hittil ikke berørt av Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA), så vi får bare holde oss til den internasjonale standard at F-faktoren = 5 %.
I denne forbindelse kan det nevnes at det i handelen finnes såkalte "ionerensere" (ikke vanlige mekaniske filtre), som skal kunne rense inneluften for partikkelstøv. Dette er i seg selv ugunstig fra et strålingssynspunkt fordi dette vil kunne øke den frie fraksjon.
Radongassen opptrer også i grunnvannet, og da særlig i vannførende sprekker i fjell. Utgangsstoffet uran-238 er nemlig lett oppløselig i vann, og kan derfor fjerntransporteres med vannet i fjellsprekkene. Når det kjemiske miljø endres, kan uranet igjen felles ut og feste seg som en koloni på fjellet. Etter hvert i nedbrytingsprosessen går uran-238 over til metallgrunnstoffet radium-226. Normalt løses relativt lite av radiumet i vann, og det meste blir værende på overflatene i fjellsprekkene som en slags radongenerator til det vannet som passerer. Dersom en fjellboret brønn henter sitt vann fra slike fjellsprekker, har man radon i brønnvannet. Det hender også at man opplever at brønner, som er boret i fjell med lav urangehalt allikevel gir høy radonkonsentrasjon i brønnvannet, nettopp p.g.a. de prosesser som her er beskrevet - ved at uran-238 og til en viss grad radium-226 er blitt fjerntransportert og utfelt i fjellsprekkene.
Den helserisiko man forbinder med å drikke (selve inntaket av) radonholdig vann knyttes til den stråling som radon og radondøtre avgir i mennesket. Fra vann som inneholder radongass når det tas opp i fordøyelsesorganene, kommer stråledosen hovedsakelig fra det radon som transporteres inn i mage- og tarmkanalenes vev. Da radon er fettløslig vil det kunne konsentreres i fettvev og benmarg. Når radonet først er tatt opp i vevet, opplever vi strålingsfaren fra radongassen selv og dets radondøtre, både de kortlivede og de langlivede radondøtre.
Der radonet og radondøtrene nedbrytes i kroppen, vil vi motta alle de tre typer av stråling (a, b og g stråling) som avgis i nedbrytnings-prosessene. De langlivede døtre vil lagres i kroppsvev, og ustabilt Bly-210 har f.eks. en halveringstid på 21,3 år.
Av størst betydning for oss er likevel radon som avgis fra husholdningsvannet til husluften som så kan innåndes. Når radon nedbrytes utsetter vi oss for eksponering av radondøtrene. De kortlivede radondøtre som fester seg på lungenes overflatevev sender her fra seg sin ioniserende stråling og går stort sett over i andre former i løpet av 1,5 timer. Ved innåndingen passerer dog 30 % av radonet og radondøtrene de alveolmembraner som utgjør membranen mellom luft og blod i lungeblærene. 7
Høy radonkonsentrasjon i husholdningsvannet er ellers svært ugunstig for luftkvaliteten innendørs. Ved forbruk av husholdningsvann går en vesentlig del av den flyktige radongassen over i husets inneluft (maskinoppvask 95 %, dusj 60- 70 %, bad 30- 50 %, klesvask 90- 95 %, WC 30 % , drikkevann 10- 45 %) og avgir således radon til den luften vi skal puste i.
Høyt radonnivå i drikkevann kan bidra til at radonkonsentrasjonen i inneluften blir høyere enn de grenseverdier som anbefales. Oppvarming og i særdeleshet et oppkok av drikkevann reduserer radonkonsentrasjonen i vannet. Barn som drikker mye ubehandlet vann (saft etc.) er med sin lave kroppsvekt flere ganger mer utsatt enn voksne. Barn er i det hele tatt svært utsatt når det gjelder radon. Her kan det nevnes at i en familie som har radonholdig husholdningsvann vil spedbarnet få 14 ganger så stor effektiv stråledose, og det 10 år gamle barnet 3 ganger så stor effektiv dose som den voksne familiemoren.
Vi snakker om 3 typer stråling, -alfa (a)-, beta (b)- og gamma (g)stråling, hvorav alfastrålingen er den mest energirike og langt farligste. Alfastrålingen avgir 20 ganger sterkere energi enn
noen av de andre stråletypene. Fordi alfapartiklene har en stor masse med to protoner og to
nøytroner, kan de bare gå igjennom mikrotynne membraner. De stoppes derfor av hud og
slimhinner. Beta- og gammastrålingen, som avgis på flere trinn i radondøtrenes nedbrytnings-serie, er klart med i de kroppsdoser vi mottar av ioniserende stråling, kanskje særlig med hensyn til det vi har nevnt om langtidslagring av radondøtre i fettvev og benmarg. I denne sammenheng er det forsket på om det er noen sammenheng mellom leukemi og eksponering mot radon, uten at det ennå er trukket noen konklusjoner.
Undersøkelser har vist at mave- og tarmkanalen får den største stråledose når man har drukket radonholdig drikkevann. Radonet nedbrytes da til radondøtre i kroppen. Stråledosen blir betraktelig mindre om man tar bort radongassen og drikker vann med bare kortlivede radondøtre. Disse har rukket å danne større ikke ladede molekyler med vannet og ter seg annerledes enn når de dannes av radongassen inne i kroppen. Etter ca 1,5 timer er de allerede nesten blitt nedbrutt, til forskjell fra radongassen, som er opptatt i kroppen bare har nådd å bli halvert på 3,8 døgn. Gassen er fortsatt aktiv om den får bli i kroppen. Den danner kontinuerlig nye radioaktive radondøtre i blodet og kroppsvevet med påfølgende langtidslagring av radioaktive stoffer i fettvev, lever og benmarg 9.
For voksne og barn, utenom eventuelt spedbarn, mener man som sagt at den største helse-risikoen fra radon i husholdningsvann kommer av det radon som avgår fra vannet til luften, og som man så innånder. Det bør derfor konkluderes med at vi må kvitte oss med radongassen før den når inn i huset, enten det gjelder radon fra grunnen eller i husholdningsvannet.
I heftet "Vår strålende Verden" 14 forstår jeg forfatterne slik: I kroppen vår finnes det såkalte DNA-molekylet i alle celler. DNA er organismens databank og har en helt spesiell kode for hvert individ. Det inneholder instruksene om cellenes egenskaper og hvilke oppgaver den skal utføre.
Når DNA molekylet blir bombardert av ioniserende stråling kan molekylet enten gå til grunne uten helseskadelig effekt, eller DNA- molekylet kan bare få en skade og leve videre. Hele tiden får vi skadede DNA molekyler i kroppen vår, men enzymene står alltid parat til å reparere de skadede molekyler. Enzymenes evne til å reparere har dog en grense og denne grensen når man lettere ved at man utsetter seg for store stråledoser.
Så skjer det en og annen sjelden gang at enzymene ikke klarer jobben. Vi kan da få en endring av koden i DNA molekylet. Det kan derav oppstå en mutasjon i den angjeldende celle, som reproduserer seg selv.. Det har da oppstått DNA molekyler i kroppen som har feil signaler eller feil kode i forhold til vårt eget opprinnelige DNA. Det er viktig å skille mellom to tilfeller: mutasjoner i kjønnsceller og mutasjoner i kroppsceller. En mutasjon i en kroppscelle vil bare få betydning for deg selv. Skjer mutasjonen i et gen som styrer cellens vekst og deling, kan cellen omdannes til en kreftcelle.
Mutasjoner i kjønnsceller kan få betydning for dine fremtidige barn. Dette kalles genetiske effekter. I mange tilfeller vil en mutasjon ikke kunne merkes på individet, men hvis mutasjonen inntreffer i et viktig gen, kan den medføre alvorlig sykdom eller misdannelser.
Det bør gi begrunnet bekymring når det er dokumentert med omfattende forskningsmateriale, at vi løper en helserisiko ved å eksponere oss for høye stråledoser i hus og husholdnings-vann. Det kan skrives side opp og side ned om dette emnet. Den interesserte leser henvises til kildereferanse 3 og 14 for bedre forståelse av emnet. Vi skiller mellom organdoser og
kroppsdoser fordi noen organer er mer utsatt for stråling enn andre. Stråledoser uttrykkes i
mSv/år (millisivert pr år). Vi vil her bare nevne at nordmenn gjennomsnittlig utsettes for om lag 5,2 mSv/år og derav utgjør radoneksponering hele 2,2 mSv/år eller om lag 45% av totaldosen.
I dagens situasjon tør forskere ikke snakke om annet enn lungekreft i forbindelse med at befolkningen blir eksponert for radon. Det er utført flere epidemiologiske undersøkelser i boligmiljø verden over, og herav er det i Norge utført to økologiske studier. Kort fortalt vises det til en klar sammenheng mellom tilfelle av lungekreft og eksponering for radon. Man har derfor foreslått forsiktige estimater for forventede radonrelaterte dødsfall i Norge ut ifra norske studier og studier gjort i land som vi kan sammenligne oss med.
I Norge regner Direktoratet for Atom og Strålingsikkerhet at inntil 380 mennesker årlig dør av lungekreft som helt eller delvis skyldes radoneksponering. Det hevdes høylydt fra forskerhold at røking kombinert med radoneksponering er meget uheldig og at disse to sykdomsfremmende faktorer heller har en multiplikativ effekt enn en sammenleggbar effekt. I Sverige, med det dobbelte innbyggertall i forhold til Norge, har man også gjort selvstendige epidemiologisk studier, og utført den største pasientkontrollstudie til nå. Man har her gjort estimater som viser at ca 900 mennesker dør av radonrelatert lungekreft, altså mer enn det dobbelte antall dødsfall i forhold til de to landenes populasjon. Det kan vel være at radoneksponeringen er høyere i vårt naboland. Noe kan muligvis forklares med at mens den gjennomsnittlige radonkonsentrasjonen i svenske hus er beregnet til 108 Bq/m3 så er den tilsvarende estimerte verdi i Norge 70 Bq/m3. Det er dog slik at disse verdier ikke er direkte sammenlignbare fordi beregningsmetoden er forskjellige i Norge og Sverige.
Forenklet nedbrytingsserie, URAN-238
Isotop | Halv.tid | Stråling |
Ursan-238 (U) | 4,5 milliarder år | α, β |
Thorium-234 (Th) | 24,1 døgn | β |
Uran-234 (U) | 248 000 år | α |
Thorium (Th) | 80 000 år | α |
Radium-226 (RA) | 1 600 år | α |
Radon-222 (Rn) | 3,8 døgn | α |
kortlivede radon døtre: | ||
Polonium-218 (Po) | 3,05 min | α |
Bly-214 (Pb) | 26,8 min | β, γ |
Vismut-214 (Bi) | 19,8 min | β, γ |
Polonium-210 (Po) | 0,00016 sek | α |
langlivede radon døtre: | ||
Bly-210 (Pb) | 21,3 år | β |
Vismut-210 (Bi) | 5,01 døgn | β |
Polonium-210(Po) | 138,4 døgn | β |
Bly-206 (Pb) | Stabilt |
Forenklet nedbrytingsserie, Thorium-232
Isotop | Halv.tid | Stråling |
Thorium-232 (Th) | 1,42 x 1010 år | α |
Radium-228 (Ra) | 5,76 år | β |
Aktinium-228 (Ac) | 6,13 timer | β, γ |
Thorium-228 (Th) | 1,91 timer | α, γ |
Radium-224 (RA) | 3,66 døgn | α, γ |
Radon-220 (Rn)(thoron) | 55 sek | α |
kortlivede radon døtre: | ||
Polonium-216 (Po) | 0,15 sek | α |
Bly-212 (Pb) | 10,64 timer | β, γ |
Vismut-212 (Bi) | 60,6 min | α, β, γ |
langlivede radon døtre: | ||
Polonium-212 | 3,04 x 10-7 sek | α |
Tallium-208 (Th) | 3,05 min | β, γ |
Bly-208 (Pb) | Stabilt |
De dramatiske endringer som har skjedd i løpet av jordens geologiske historie på omlag
4 -til 5 milliarder år, har redistribuert grunnstoffene. Dette har både skjedd på overflaten og i bergarter i dypere lag av det vi kaller jordskorpa. På jordoverflaten har bergartene forvitret. Kontinentalplatene har forflyttet seg, og landmassene har bygget seg opp både p.g.a. kollisjoner mellom de store kontinentalplatene og ved vulkanske katastrofer. Mange tusen meter høye fjellmassiver har bygget seg opp for deretter å bli erodert bort. Løsmassene har forflyttet seg over store områder og blandet seg med andre masser. For å anskueliggjøre dette kan vi tenke på "Oslofeltet". Feltet begynte å synke for om lag 280 millioner år siden - samtidig med pågående vulkansk aktivitet. Kilometertykke lag med sedimentære og delvis vulkanske bergarter ble bygget opp. Senere steg dette landet igjen, og erosjonen satte inn. Man antar at det i det sørlige Vestfold i denne forbindelse lå opp til 2000 meter tykke landmasser over det nivå som vi har i dag.
Uranet, opprinnelsen til radongassen, er et av de mest mobile grunnstoffer vi kjenner, fordi det er løselig i vann- riktignok noe avhengig av det kjemiske miljø. Vannet transporterer da uran som lett felles ut der de kjemiske miljø endres fra oksiderende til reduserende forhold17. Uranet binder seg også lett til organisk materiale og kan konsentrere seg i mose og torv (eks. torvmyrer). Nede i berget i jordskorpa vet vi at uran og thorium anrikes i den størknende bergsmelten. Gjentatt oppsmelting vil forårsake ytterligere anrikning av uran og thorium 17. Jeg tar her med thorium, for dette grunnstoffets nedbrytningsserie har likheter med uranserien. Begge grunnstoff går etter hvert over til radongassisotoper - begge edelgasser; Radon- 220
(Toron) fra thorium, og Radon-222 fra uran. Den store ulikheten mellom disse typer radongass er halveringstiden som henholdsvis er 55 sekunder og 3,8 døgn. Jeg har sagt at vi skal konsentrere oss om radonet fra uranserien, men rådgivere må også være på vakt over for enkeltstående situasjoner der Toron med den korte halveringstid kan nå menneskene i den luften de puster inn. Eventuell radongass fra thoriumserien i brønnvann opptrer i ubetydelig mengder, fordi thorium og dets nedbrytningsprodukter er lite løslig i vann. Man har derfor ikke den samme avleiring i fjellsprekkene som vi finner ved uranserien.
Vi forstår nå hvorfor man sier at uran finnes i varierende mengder overalt i naturens steinmateriale og jordmasser. Uranmengden på jorda har rukket å bli halvert med sin halveringstid på 4,5 milliarder år, men i disse tidsperspektiver er menneskehetens tilstedeværelse på jorden ubetydelig, og vi har derfor alltid vært utsatt for den samme stråling fra uranserien.
Der det finnes uran, finnes det også radium. Radium-226 har en halveringstid på 1600 år. Mengden av avsondret radongass fra en kvadratmeter overflate per tidsenhet av et stein-materiale er bestemt konsentrasjonen av radium og porøsitet i dette steinmateriale, og kan ikke endres av noe annet forhold. Man har forsøkt, men det kommer aldri til å lykkes. Setter man en helt tett bygning- uten noen utlufting over denne fjellflate vil man i løpet av noen dager oppnå en maksimal radonkonsentrasjon i inneluften som er betinget av likevekten mellom raten av avgitt radongass fra grunnflaten og nedbrytningen av radonet i luften.
Skulle denne bygning derimot bli plassert på en steinrøys, vil overflaten av den
radonavgivende overflate øke dramatisk, og radonkonsentrasjonen i det samme bygg kan komme til å bli mangedoblet.
Radonkonsentrasjonen i huset kommer her til å være avhengig av hvor lett jordlufta kan transporteres opp gjennom steinrøysa og inn i huset.
Her er ytterlighetene beskrevet for å forstå sammenhengene. Virkeligheten er som regel en helt annen - eller kanskje helst noe midt imellom.
Svært ofte snakkes det om at radonkartlegginger av Norge viser at i et område er det lite radon og i et annet er det mye radon. Dette er vel og bra, men ut fra den argumentasjon jeg har ført vil man kunne få høye radonkonsentrasjoner i hus selv om byggegrunnen har lite radium i sitt materiale. Det hele er i første rekke avhengig av hvor permeabel byggegrunnen er, og dernest hvor mye radium som finnes i sten og jordsmonn. Man bør ikke forbauses over at mange hus som ligger rett på fjell av verste sort uranrik alunskifer, ikke har høyt radon. Alunskifer, som ikke er utsatt for erosjon, er noe av det mest kompakte fjell vi har. På lite forvitret alunskifer og når fjelltomten ikke er sprengt ut, går det bra selv med en god tradisjonell byggemetode i radonsammenheng.
Dermed har jeg påpekt noe av muligheten for å beskytte seg mot radon. Vi må hindre innsiget av radongassen. Greier vi ikke å stenge den helt ute, eller fjerne den før den kommer inn i huset, bør man øke luftomsetningen ved utbedret ventilasjon. Fortynningseffekten med frisk luft skal derved senke radonkonsentrasjon i huset. Det betyr at den grunnplaten som representerer husets grunnflate mot bakken, må være tett nok i forhold til den radonkonsentrasjon og den permeabilitet som vi har i byggegrunnen. Ofte kan man kombinerer dette med innretninger som tar bort radongassen - leder den vekk fra møtet med husets grunnplate, eller "tynner" ut jordluften med luft fra husets inneluft.
Under Hva er radon tok jeg opp hvorfor vi får radon i husholdningsvann fra fjellborede brønner. Nøkkelen til forståelse av dette ligger i kunnskap om uranet og radiumet som er avleiret på fjelloverflatene i de vannførende fjellsprekker. Det ble også beskrevet hvordan radonholdig husholdningsvann gir opphav til høy konsentrasjon av radon i huset. Man må derfor kvitte seg med radongassen i brønnvannet før den når tappekranen. Dette er i dag intet problem og er kun et kostnadsspørsmål. Dette tar vi opp under Tiltak mot radon i vann.
Hva så med alt annet husholdningsvann? I Norge tar kommunale anlegg oftest sitt vann fra større innsjøer som i hovedsak er overflatevann. Om det skulle være noe radon i vannet som tilføres, vil den lange lagringstiden i innsjøene gjøre at radonet rekker å bli fullstendig nedbrutt før det tappes. Private tilsigsbrønner og utgravde brønner har som regel lite radon i vannet fordi dette stort sett nettopp har vært radonfritt nedslagsvann. Dette vann siger inn i brønnen og passerer steinmateriale og organisk materiale som inneholder uran. Slike brønner bør måles. De har alltid noe radon, men man finner neppe radonkonsentrasjoner over 500 Bq/l i slike brønner. Skadevirkningen for oss mennesker av radonkonsentrasjon i vann ble tatt opp i Hva er radon og hva er helserisikoen.
Ulikt steinmateriale, som jo omfatter alt materiale bortsett fra organisk materiale fra plante og dyreverden, har varierende uraninnhold. Alunskiferen varierer, men mye av den
vi finner i Oslo-feltet er svært radioaktiv. Dypbergarten gabbro og kalksten er gjerne uranfattig. Leire, som ofte er en del av byggegrunnen, har ofte høyt uraninnhold, men hvis huset står på leire, og leirelaget ikke er punktert under utgravingen av byggetomten, så gir leiren sjelden opphav til høye radonforekomster i huset nettopp fordi leira er så tett (lite
permeabel). Slik kunne vi holde på å sammenlikne materiale i byggegrunnen.
Nøkkelen til problemet er permeabiliteten i bakken kombinert med at materialet (stein og grus) nede i bakken danner en stor overflate mot porevolumene. Det er her nærliggende å nevne problemområdet i Kinsarvik som de fleste nå har hørt om. Fjellet i området inneholder generelt lite uran, men byggegrunnen er imidlertid en endemorene med store stein og grusmasser. Morener kan inneholde grusmasser som er blitt uran-anriket på stenenes overflate (p.g.a den prosess vi tidligere har beskrevet.) En endemorene kan også ofte danne en forhøyning i forhold til omkringliggende terreng. Finmassene som ellers gjør morenegrunnen uhyre tett, kan her over tid ha blitt vasket ut. Tilbake ligger grusmasser som blir svært permeable, og vi har da en høyradongrunn. De hus som her har fått målt flere ti-talls tusen Bq/m3 luft, noen av de høyeste verdier som er målt i Norge, ligger på denne type morene. Her vil store volumer jordluft kunne finne vei inn gjennom utettheter i husenes kontaktflate mot grunnen. Det oppstår termiske stige- og synkekrefter i endemorener som ligger høyere enn omkringliggende terreng. I så tilfelle vil dette kunne forsterke innsiget av jordluft i bygningenes grunnplate. Det betyr at hus høyt opp på morenen er mest utsatt om vinteren, mens hus i det laveste terreng er mest utsatt om sommeren.
Problemet med radonet oppstod for oss mennesker idet vi begynte å bygge hus til bolig, og ble senere ytterligere forsterket ved at vi begynte å bore i fjellet etter vann. Det at vi har høyere levealder enn tidligere er heller ikke uten betydning, fordi dette dreier seg om senskader. Vi skal senere se at radon i vann er uproblematisk fordi vi løser dette greit og entydig med mekaniske vannradonavskillere.
Radongassen utgjør bare en mikroskopisk andel av jordluften, luktfri og usynlig. I praksis kan vi ikke gripe den, men må ty til instrumenter som registrerer antall nedbrytninger i sekundet (Bq) - representert ved antall ioniserende treff mot et medium som vi greier å lese av. 1-en bequerel betyr altså en nedbrytning i sekundet.
* permeabilitet- i betydningen - evne til å la luft slippe igjennom.
De følgende erfaringsverdier kan ansees normale på 1 meters dyp i norske jordarter:
Tabellene er utarbeidet av geolog Gustav Åkerblom (SSI 1988).
Radiumkonsentrasjon i ulike bergarter
Bergart | Radium -226 Bq/kg (bergart) |
Granitt | 20 - 500 |
Gneis | 20 - 60 |
Sandstein | 5 - 60 |
Kalkstein | 5 - 30 |
Leirskifer | 10 - 80 |
Alunskifer (fra kambrium) | 100 - 600 |
Alunskifer (nedre ordovicium) | 600 - 5 000 |
Normalverdier av radium-226 og radon-222 i jordsmonn på 1 meters dyp
Type jordsmonn | Radium-226 Bq/kg masse | Radon-222 Bq/m3 luft |
Morene uten alunskifer eller granitt | 15 - 65 | 10 000 - 40 000 |
Morene m/ granittisk materiale | 30 - 75 | 20 000 - 60 000 |
Morene m/ uranrikt granittiskt materiale | 75 - 360 | 40 000 - 200 000 |
Eskere | 30 - 75 | 10 000 - 150 000 |
Sand og Silt | 6 - 75 | 4 000 - 50 000 |
Leire | 25 - 100 | 10 000 - 120 000 |
Jordsmonn m/forvitret alunskifer | 175 - 2 500 | 50 000 - >1 mill |
Måler man radonkonsentrasjonen på ulike nivåer i grunnen vil man oppdage at selv i ganske så homogen radonavgivende grunn vil konsentrasjonen avta mot overflaten. Allerede ned mot ca.1 meters dybde nærmer vi oss den maksimale verdien man finner i dypere lag. Grunnen til avtagende radonkonsentrasjon mot overflaten er utlufting til atmosfæren. Utluftingen er da selvsagt mer fremtredende i sterk vind. Ofte er det øverste jordsmonn tettest og virker som et lokk i forhold til den utlufting vi her snakker om, og vi får da en økt radonkonsentrasjon nede i bakken. Dette er ellers en typisk situasjon om vinteren. Da fryser bakken til, eller det kan ligge et snølag som hindrer jordluften å komme opp i fri luft. Vann og fuktighet er også med på å tette porene i bakken
På denne bakken bygger vi så vårt hus. Huset kan da virke som en punktering av denne tette overflaten. Huset har helst et undertrykk i forhold til lufttrykket i grunnen. Undertrykket er forårsaket oppvarming og/eller av termisk ventilasjon i huset. Det termiske undertrykk er forsterket under fyringssesongen her på de nordlige breddegrader. Dersom jordluften under disse omstendigheter finner vei inn i huset via sprekker og åpninger i grunnplaten, kan vi ha et radonproblem. Radonet som befinner seg under grunnplaten, kan også trekke (diffundere*) gjennom betongen uten at det er sprekker. Dette bør man ta i akt i forbindelse med høyradongrunn. I ekstreme tilfelle vil man f.eks. kunne finne radonkonsentrasjoner i grunnen på over 2 millioner Bq/m3 jordluft. Det erfares at radongass i disse tilfeller kan diffundere gjennom selve betongen. Ved slike radonnivåer i grunnen kreves det opp til 17 cm tykt betonggulv. Dette gulv må også dobbeltarmeres med finmasket nettingmatte for her vil man ikke tåle sprekker i grunnplaten.
Dette bringer oss inn på klassifisering av byggegrunnen i forhold til radon.
Direktoratet for strålevern har i sitt "Hefte 3" av 1996 satt opp en veiledende tabell for å klassifisere byggegrunnen i forhold til det sannsynlige radonproblem man står overfor ved nybygging. Det er stort sett det samme som håndheves i Sverige- om enn ikke helt de samme grenseverdier. Vi har fått en ny lov om byggforskrifter av 1 juli 97, som gjør at byggmestere og entreprenører etter hvert må se nærmere på en arbeidsmodell a la den man håndhever i Sverige. I Sverige er det kommunene som står for klassifiseringen av de områder som legges ut til nybygging. Det finnes kvalifiserte radonkonsulenter som kan undersøke den enkelte byggetomt, dersom byggherren vil ha en ekstra garanti, eller det i kommunens radonundersøkelser er ytret krav om at den enkelte byggetomt skal undersøkes. Det er her ikke lov til å bygge før det foreligger en sikker radonvurdering av grunnen, og i den relasjon gjelder helt konkrete byggekrav. I Norge har de fleste kommuner ikke erkjent et ansvar for å undersøke framtidig byggegrunn i forhold til radon. Det til tross for eksisterende lovverk, som etter min mening burde peke i den retning. Man har helt klart neglisjert radonproblematikken i forhold til Loven om Helsetjenesten i kommunene. Jeg sikter til Lov av 19.nov. 1982 med endringer av 12 juni 1987 og endringer av 7 juni 1994. §1-4 om planlegging, informasjon og samordning- 2.og 3. ledd. Det handler om helsetjenestens plikt til å skaffe seg oversikt over problemomfanget i kommunen. Nå ser det imidlertid ut til at bygg-entreprenørene må ta ansvaret inn over seg i forhold til de nye forskrifter i Plan og byggeloven. De må kunne bygge radonsikre hus for sine kunder, og ta høyde for dette i sine kostnadsberegninger.
Det er ellers for meg på det rene at det er økonomisk regningssvarende og tryggere å benytte den svenske arbeidsmodell med klassifisering og differensiering av byggekrav. Ellers vil vi her i Norge komme til å reise mange hus med unødig og kostbar radonsikring.
* diffundere = spre til alle kanter / diffusjon = (kjem) - gassers og veskers blanding med hverandre
Det er ikke meningen at man her skal gå inn på alle de instrumenter som kan brukes for å framskaffe informasjon om radonkonsentrasjonen i disse tre forskjellige miljøer. Det ville bare forstyrre helhetsbilde for leseren. Jeg vil likevel beskrive noe mer detaljert visse typer måleutstyr som huseiere vil komme i kontakt med i forbindelse med radonmålinger i hus.
Vurdering av radonpotensialet fra bakken må utføres av utdannet konsulent. Det er en rekke variable parametere og forutsetninger som må undersøkes. Dette krever utdannelse og/eller erfaring, og det kreves spesiell og kostbar instrumentering.
Det er igjen ytterpunktene som beskriver problemet best. Bygger man et hus med utgravet kjeller så er det ingen hensikt å måle radonkonsentrasjonen i overflaten. Helst burde man foreta målingen dypere enn kjellergulvet allerede i planleggingen før utgraving av byggetomten. Dette kan bli noe kostbart. Det er derfor både av økonomiske og praktiske grunner utviklet metoder for å kunne måle radonkonsentrasjonen i jordluften nede på en dybde av 70- til 100 cm i jordsmonnet. Dette er blitt en anerkjent dybde for prøvetaking. Derfor er det da at man på basis av erfaringsmateriale nå kan si noe om hvor jordsmonnet kan høre hjemme i radonsammenheng. Dette er dog ikke entydig, og må sammenholdes med hva man kan skaffe seg av informasjon om hvordan massene fordeler seg nedover i dypet. Her kan erfaringsopplysninger fra gravemaskinførere og helst noen prøvegravinger gi nyttig informasjon.
I neste omgang tenker vi oss så et hus som skal bygges på rent fjell, enten det er med eller uten kjeller. I dette tilfelle er det egentlig radonekshalasjonen fra fjellets overflate som er av interesse. Radonekshalasjonen fra fjellet kan ikke måles direkte. En undersøkelse med gammameter vil kunne avsløre om man har et høyt strålingsnivå fra fjellet uten å angi hvilke isotoper som avgir stråling. Det er av interesse å kjenne konsentrasjonen av radium-226 eller thorium-236. Vi benytter da Gammaspektrometer og måler direkte på steinmaterialet i bygge-tomten. Med disse opplysninger kan man så nyttiggjøre seg erfaringstabeller som forteller om hvor vi bør klassifisere byggegrunnen. Dette er liksom ytterpunktene og for så vidt de meget enkle situasjoner. Igjen er virkeligheten ofte mer komplisert. Byggegrunnen kan delvis være på fjell og delvis på løsmasser, eller jordsmonnet over fjellgrunnen kan være for tynt for å kunne gjøre en fornuftig radonmåling i bakken Det kan bli umulig å måle radonkonsentrasjonen i jordluft 1 meter ned i jorden dersom grunnvannspeilet ligger grunnere. Det er i denne situasjon svært aktuelt å ta en grunnvannsprøve fordi radonkonsentrasjonen i grunnvannet er den samme som man har i denne jorden for øvrig. I Sverige har man på basis av mer enn 50 års arbeide, og internasjonalt samarbeide etter hvert systematisert erfaringsmateriale, slik at forskningen nå gjør det mulig å gjøre en kvalifisert vurdering og beregninger for å radonklassifisere byggegrunnen med henblikk på fremtidig bebyggelse.
Måling av radonkonsentrasjonen i vann er aktuelt der man får husholdningsvann fra borede dypvannsbrønner og tilsigsbrønner. Det er også som nevnt aktuelt for konsulenter å ta radonprøver av grunnvannstilsiget ved prøvegravinger på byggetomter.
Det er hovedsakelig tre metoder som kan benyttes for å måle radon i vann, scintillasjonsmetode, spektralanalyse og elektretmetoden. Alle metoder er svært nøyaktige og avhenger mer av korrekt vannprøvetaking enn måleutstyrets nøyaktighet. Alle tre metodene går ut på å ta en vannprøve i en sertifisert beholder/flaske og la et laboratorium som har slik instrumentering måle konsentrasjonen av radon.
Det vesentlige for å få et rimelig resultat, som er trygt for konsumenten - er at vannprøven er representativ for det vann som konsumenten vanligvis har i springen.
Her er det vanskelig å gi en enslydende prosedyre som er garantert riktig for alle tilfelle. Fordi man pumper vannet inn i en hydropress, trykktank eller basseng av høyst forskjellig volum før det går til forbrukeren, opplever man store forskjeller i hvor lenge vannet er lagret i tanken før det kommer til springen.
Næringsmiddeltilsynene i Norge praktiserer den instruksjon /prosedyre å la vannet renne i 5 minutter før prøvetaking, slik det er beskrevet i "Prøvetakingsprosedyre av radon i vann"- utgitt av Direktoratet for Strålevern og atomsikkerhet. Jeg regner med at de som tar disse prøvene delvis kjenner problematikken og forsøker å bøte på en så enkel instruksjon. Det er det totale lagringsvolumet sett i forhold til det vannforbruk man har hatt før prøvetakingen som bør avgjøre selve prøvetakingsprosedyren.
Myndighetene anbefaler nå at husholdningsvann bør radonsaneres dersom konsentrasjonen av radon er høyere enn 500 Bq/liter målt ved forbrukerens kran. Jeg har ikke sett noe anslag over hvor mange borede dypvannsbrønner som finnes i Norge. Man kjenner derfor ikke befolkningsmessige omfanget av problemet. Jeg regner at et anslag på 50.000 borede dypvanns- brønner i privat husholdning, og 20 000 brønner for fritidshus ikke er noen overdrivelse.
Omlag 10 % (muligvis betydelig mer) av disse brønner har radonkonsentrasjon over grenseverdien 500 Bq/liter. Det er da ingen overdrivelse å tro at minst 300 000 nordmenn har for høy radonkonsentrasjon i sitt husholdningsvann. Dette anslag er sikkert for lavt da mange brønner er tilsluttet flere husstander.
Internasjonalt er man i dag enige om bare å angi radonkonsentrasjonen, mens man tidligere forsøkte å angi konsentrasjonen av radondøtre. Det vil føre alt for langt og er uinteressant for leseren å gå igjennom alle målemetoder som blir benyttet. Noen av metodene er på vei ut i konkurransen med andre mer nøyaktige metoder.
Tidligere benyttet man radondatternivået uttrykt i Bq/m3 i husluften som et mål for den ioniserende stråling, idet man anslo mengden av radondøtre i forhold til radon - den såkalte F-faktor. Man fant at F- faktoren kunne variere i størrelsesorden 0,2 - til 0,8 i inneluften, - med størst sannsynlighet for gjennomsnittlig F- faktor = 0,5.. I dag måles og oppgis luftens konsentrasjon av radon i Bq/m3, fordi det gir bedre og mer eksakt informasjon.
I Sverige har nyere forskning gjort at man har enes om å endre den offisielle gjennomsnittlige F-faktor fra 0,5 - til verdien 0,4. Dette har skapt en del forvirring og oppstandelse blant huseiere i vårt naboland der radonmålinger og senere nye kontrollmålinger er langt mer vanlig. Målemetoder som har målt på radondøtre, må regnes om. I dag regner vi at målemetoder som ikke ekskluderer radondøtrene i selve målemetoden er mindre brukbare, og i Sverige bestemte man (1994) en utfasings-periode på 5 år av slike målemetoder når det gjaldt offentlige anliggender.
Radonforekomsten i et hus varierer meget fra vinter til sommer, fra dag til dag, fra dag til natt og fra time til time om dagen. Når vi f.eks. åpner og lukker dører og vinduer eller forbruker radonholdig vann, får vi en betydelig endring av radonkonsentrasjonen i huset. Dette kan vi måle med apparatur som måler radon ved kontinuerlig avlesning. Tidligere har jeg forklart forskjellen mellom vinter og sommer (stikkord-" fyringssesongen").
I Norge skal vinterverdien multipliseres med en faktor 0.75 for å få årsmiddelverdien. Fra dag til dag skifter vinden i styrke og retning og dette forandrer lufttrykket og ventilasjonen både i huset og i det øvre jordsmonn. Lufttrykket i bakken øker når nattetemperaturen synker. Alt dette kan leses direkte og utvetydig av på de kurvediagrammer som vi får ved å gjøre kontinuerlige målinger med litt avansert måleutstyr.
Ut fra det som her er lagt fram av forhold som vil variere radonkonsentrasjonen i innemiljøet er det derfor at man skal måle i minst 2 måneder i fyringssesongen da de variable faktorer er mest stabile.
Den type målemetode som den vanlige huseier oftest kommer i kontakt med er integrerende måling med sporfilm. Dette er en måling som skal tas over så lang tid at den gir et troverdig gjennomsnitt for den daglige variasjon. En slik måling bør foregå over minst 2 måneder i vinterhalvåret (fyringssesongen – 15 okt. – til 15 april). Prøvetakingen foregår gjerne med en liten boks som åpnes for å eksponere en liten plate av et spesielt plastmateriale mot husluften. Derved registreres treff av ioniserende stråling ved at platen får skar/merker ved hvert treff. I laboratorium blir platen så behandlet med kjemikalier for å "fremkalle" ionetreffene, og en datamaskin gjenkjenner og teller opp alle de merkene som har kommet på platen. Dette gir et mål for den radon som platen er blitt utsatt for. Sporfilmmetoden har vært brukt i mange år. Enkelt fortalt har det versert 2 hovedtyper;
" Åpen sporfilm" og "Sporfilm i kammer". Begge typer er i handelen i Norge. Den åpne sporfilmen registrerer ioniserende treff både fra radondøtre og radongassen. Jeg har ikke fått brakt i erfaring hvilken F-faktor som nå benyttes for å beregne radonkonsentrasjon ved disse målinger. Sporfilm i kammer måler bare på radongassen. Sporfilmen inne i kammeret er skjermet med et filter som stopper inntrenging av radondøtre, mens radongassen for øvrig diffunderer igjennom dette filter. Derved slipper man å korrigere for en usikker F-faktor. Den åpne sporfilm har innen år 2000 hatt en utfasings-periode på 5 år i Sverige, og kan ikke benyttes i offentlig anliggende etter dette.
Av og til har man ikke tid til å vente på et måleresultat fra en integrerende måling. Det dreier seg da gjerne om hussalg, utleie og ombygging, eller at man vil kontrollere radonet før og etter tiltak for å se effekten av de tiltak man gjør for å radonsanere huset. Det er ulike metoder som kan benyttes, men det faller naturlig å nevne at det på markedet finnes god sporfilm for korttidsmålinger (10 dager), eller det kan utføres som en rådgivende måling med en spesiell Eperm elektret metode (7 dager).
Jeg har sett at mange som skal måle radon i hus bare kjøper 1-en sporfilm selv om huset har flere etasjer. Av og til ser jeg at målinger er tatt i kjellerrom som ikke brukes til oppholdsrom, og jeg kan av og til trekke den konklusjon at kunden har fått dårlige råd av ukvalifiserte personer som selger sporfilmen. I noen tilfelle har jeg rådet kunden til å destruere den målebrikke som er satt ut. En dårlig måling er misvisende, og ofte dårligere enn ingen måling. En gal måling kan resultere i unødvendige tiltak, og derved påføre huseieren utgifter og bekymringer som kanskje kunne vært unngått.
I en langtidsmåling for godkjent årsmiddel i en enebolig skal det måles med minst 3 målere. Det skal utføres med minst en måling i hver etasje med oppholdsrom og helst i de oppholdsrom der man oppholder seg mest (6 timer eller mer). Ofte ønsker man å ta en måling i soverom. Sover man med vinduet åpent så er det min mening at det burde taes en tilleggsmåling i et annet rom i denne etasje for å få et rimelig årsgjennomsnitt for huset.
Ved en ren tilfeldighet har vi i Norge, i sterk kontrast til Sverige, for en stor del unngått bruk av bygningsmaterialer som avgir særlig høyt radon. Fra 1964 til 1986 ble det i Sverige produsert
gassbetongblokker (såkalt Blåbetong) der alunskifer med meget høy urangehalt var råmaterialet.
En stor del av bygningsmassen ble satt opp i dette materiale i denne tiden og i uheldige tilfelle kan gassbetongen alene være årsak til for høy radonkonsentrasjon. Det er ikke offentlig kjent at noe av dette bygningsmateriale kom over kjølen til oss, men konsulenter vil måtte se opp for at man sporadisk kan komme bort i dette.
På bakgrunn av de kunnskaper man har tilegnet seg om radon har man utviklet noen metoder for å sanere radon fra husluften. Igjen er det svenskene som står for det meste av systematisk
kartlegging, utprøving av metoder og registreringer for at andre kan komme til å velge de mest vellykkede løsninger under ulike forhold.
Det som avgjør radonkonsentrasjonen i et hus der radonet har sitt opphav fra bakken er: 1. Radonkonsentrasjonen i jordluften, - 2. Hvor mange kubikkmeter jordluft lekker inn i huset pr tidsenhet- 3. Hvor stor luftomsetningen (ventilasjon) det er i huset.
For å beregne ventilasjonens effekt anvendes følgende formel:
For beregning av radonkonsentrasjonen ved at jordluft lekker inn i et hus gjelder:
Av dette ser det ut til at første valg ved radonsanering skulle være øke ventilasjonen. Dette ville også være riktig under forutsetning at ikke et eventuelt øket undertrykk i huset øker innlekkasjen av jordluft. Dessverre vil det ofte bli tilfelle ved vanlig termisk passiv ventilasjon, eller ved å øke effekten på en enkel mekanisk utlufting(F-system). Installasjon av balansert trykk-ventilasjon ( FT-system) vil være ypperlig, og balansert trykkventilasjon med varme gjenvinning (FTX-system) vil være aller best også fra et energiøkonomisk synspunkt.
La dette med utbedret og balansert ventilasjonssystem være anbefalt, og noen ganger kommer man ikke utenom, men det vil ofte ikke være første valg for den vanlige lommebok. Når man har fått målt høyt radon i huset burde man søke råd hos en radonkonsulent som sannsynligvis kan påvise hvor radongassen finner sin vei inn i huset.
Det kan da være at man lokaliserer sprekker mot grunnen (bruk av røkindikator gjør lekkasje synlig) og at disse kan tettes. Det kan og hende at man finner innlekkasjen vanskelig tilgjengelig i rom som har fint gulvbelegg og fine panelte vegger. Det er klart at huseieren kvier seg i det lengste for å måtte rive vekk det som møysommelig er bygget opp. Svært ofte vil konsulent kunne si noe om hvorvidt det ene eller andre tiltak vil kunne lykkes på basis av hvordan huset er bygget. Det kan være at man kan omgå problemet ved å foreslå alternative tiltak som blir lettere å akseptere for huseieren.
Chus =
λ
λ + n
⋅Cmax , der
λ = radonets nedbrytningskonstant = 0,00755 /time
n = luftomsetninger /time
Cmax = maksimal radonkonsentrasjon ved 0 omsetn/time
Chus =
Ct ⋅ L
( n + λ) ⋅ V
, der
V = husvolumet i m3 (kbm)
Ct= radonet i jordluft fra grunnen, Bq/m3
L = volum luftmengde innlekkasje, m3/time
Da vi ikke har bygget huset godt nok mot radonets inntrengning så må vi avlede radonet fra grunnplaten og/eller murene som er nede i bakken.
Dette er i prinsippet en støvsuger. Vi lager et eller flere hull i grunnplaten og fører rør som en avsugssonde ned under betongen. Avsugssonden gjennomføring i betongen tettes med epoxysparkel, mørtel eller en Forcheda gummipakning. Rørene føres til en manifold som tilsluttes en avsugsvifte som sender jordluften ut i friluft. Derved skapes det et undertrykk i bakken under huset i forhold til lufttrykket over grunnplaten og jordluften søker opp i radonsuget istedenfor opp i utettheter. Svært ofte vil man med røkindikator se at luftstrømmene i utetthetene reverseres når radonsuget startes. Man bør plassere sugeviften så nær utløp til friluft som mulig. Dette fordi upåaktede utettheter i rørsystemet etter viften vil kunne pumpe radon inn i huset. Man skal også påakte en viss mulighet for at man drar kaldluft inn under grunnmurene med fare for frostsprenging. Frostsprengninger er dog neppe påvist t.d.d. i denne sammenheng. Denne metode har vist seg å være brukbar i de fleste tilfelle, men dersom det er for store luftvolumer i bakken så rekker ikke radonsuget til. Det er neppe nødvendig at radonsugets effekt er over 100 watt pr 120 m2 grunnflate. Det er ikke uvanlig å bruke en vifte på ca 40 -til 70 watt. En rimelig Pyrox/Flexit vifte er utmerket. Den skal i de fleste tilfelle kombineres med en eller to lydfeller. En lydfelle etter viften fungerer fint, og en sjelden gang kan det bli behov for en liten lydfelle før viften for å ta opp stående lydbølger. Det kan være kjekt å montere viften på loftet og la utløpet gå ut på gavlvegg eller over tak.. Vær ellers klar over at det om vinteren kan danne seg en stor isklump på luftavløpet da jordluften gjerne er meget fuktig.
Det er på det rene at radonsuget er mest effektivt jo flere utettheter man er i stand til å tette i grunnplaten. Da oppnår man størst undertrykk og derved avsug fra løsmassene. Min erfaring er likevel at effekten av radonsuget er svært god selv om man ikke har kommet til å få tettet alle sprekker i betonggolv og murvegger.
Materialutgiftene ved et slikt radonsug bør neppe overstige Kr.10.000,-. Dette vil ofte bli et billigere og enklere tiltak enn å utbedre husventilasjonen.
I flere tilfelle har radonkonsulenten valg å radonsanere bygninger ved tilslutte en avsugsvifte til drensrøret rundt bygget. Dette er som oftest en svært en effektiv metode, men av fare for frost kan metoden selvfølgelig bare anvendes når takvannsnedløpet går i eget rørsystem.
Dersom ikke radonsuget strekker til, gjerne fordi suget er for lite i forhold til det luftvolum som skal behandles eller at løsmassene er for tette, så lykkes man ofte med å snu radonsuget til å pumpe inneluft ned i grunnmassene. Dette kalles radonpute, og den ca 70 watt vifte vi benyttet er ideell å prøve. Man bare snur viften og alle tilslutninger passer direkte. I noe tilfelle øker da innsiget av jordluft i utetthetene, men den tilførte luft vil også ha en utspedningseffekt på jordluften slik at radonkonsentrasjonen i oppholdrom likevel blir lavere enn opprinnelig.
Det kan fortelles at jeg har hatt to tilfelle der montert radonsug ikke hjalp på konsentrasjonen av radon i huset. I disse tilfellene prøvde jeg radonputeløsningen og radonverdiene ble svært så tilfredsstillende. Min erfaring er likevel at metoden med radonpute er mest effektiv dersom grunnkonstruksjonen er relativ tett – altså ikke lettklinkervegger. Det er gjerne fordi en viss trykkøkning også er med på å redusere ekshalasjonen av radon fra løsmassene.
Som regel lager man en pen løsning i en kasse over utløpet mot grunnen hvor man har montert viften med en lyddemper og et støvfilter. Teoretisk er det en viss risk for kondens nede i bakken ute mot grunnmurene, men hittil er det ikke erfart problemer med dette.
Det hender at man av ulike grunner ikke går på de tiltak som er beskrevet foran. Det kan også være at konsulenten mener at huskonstruksjonen er så dårlig i radonsammenheng at man må forsøke å avlede "radontrykket" mot huset. Betegnelsen- "dårlig" i radonsammenheng" kan være mange ting. Det kan være slurvete håndverk, men det kan også være konstruksjonsmetoden sammen med byggemateriale. Jeg kan her nevne de ellers så utmerkede lettklinkerblokker. Dette er ikke det beste byggemateriale på radongrunn hvis man ikke tar sine forholdsregler. Flere hus er satt opp med lettklinker såle som underlag for husets murer. Denne såle er fullstendig lekk når det gjelder radon dersom det på toppen av sålen ikke legges ut et godt lag bruk mellom denne og den lettklinker grunnmur som kommer ovenpå. Ofte kommer også første fag av disse blokker under de etterstøpte betonggulv, og i disse situasjoner er det vanlig å få høyere radonkonsentrasjon i første etasje enn i kjeller. Løs lettklinkermasser for utfylling og planering må også behandles spesielt, da dette materiale gjerne avgir mer radon enn grunnen for øvrig.
Dersom grunnen er tilstrekkelig porøs og grunnforholdene ellers er slik at man kan få plass til en radonbrønn, så kan det av og til være løsningen. Jeg velger å beskrive en radonbrønn som ofte kommer til anvendelse. Det er et 2- til 4 meter langt pvc rør med diameter ca 40 cm. som settes vertikal i en grop i bakken som vi har gravet ut for anledningen. I bunnen av gropen legges et lag med grov pukkstein som røret hviler på med sin åpne ende. Nedre 75 cm. av røret er perforert med huller. Røret stilles vertikalt i gropen som fylles opp med grov maskingrus/pukk opp til 100cm under toppen på rørets utside. På dette nivå over hele gropen legges en hel membran i form av en tykkeste byggplast. Plastfolien slutter inn til rørets utside med et klembånd eller tape. Over denne duk fylles jordmasse av tett (lite porøs) kvalitet. Inne i brønnen er det laget et repos som understøttelse for en avsugsvifte med lyddemper. Herfra ledes luftavløpet i PVC-rør til friluft. Brønnen avsluttes med et lokk for lett adkomst til viften. Det hele ligger nå nede i bakken med topplokket i eller like under overflaten. Luftavløpet føres bort til og opp på husveggen hvor det munner ut i friluft. Avsugsviften - som for et vanlig privathus bør ha en effekt på vel 180 watt suger så jordluften til seg.
Slike radonbrønner har ofte svært god radonsanerende virkning. Radonkonsulenten lager og benytter ofte slike radonbrønner både overfor enkeltstående bygg og i tilfelle av boligfelt. Det er temmelig sikkert at radonbrønnen ikke er nok verdsatt, men det kan også ha sammenheng med at den ikke uten videre er helt enkel å lage, og at det blir for mye styr med gravemaskin e.t.c..
Ikke sjelden er betonggulvene i eldre hus med kjeller ganske dårlige, mens grunnmurene oftest er
ganske gode i radonsammenheng. Betonggulvene er her oftest bare noen få centimeter i tykkelse og uten armering. Setninger og sprekker er derfor vanlig.
Behandling av sprekker behandles i neste avsnitt, men påstøp med en finmasket armering kan være et alternativ for å kombinere tetning av sprekker med en tykkere betong for å hindre diffundering av radon gjennom betonggulvet.
Dette er selvfølgelig noe avhengig av tilgjengelig takhøyde og det kan tenkes at gulvet bør fjernes til fordel for et helt nytt betonggulv. Det vi skal huske på er at når man legger en påstøp eller støper nytt gulv så er det viktig å legge en tynn (ca 10-12 mm) fugelist langs veggene. Etter støping fjernes listen og vi har skaffet oss en god fuge for elastisk tetningsmasse der krympesprekken mellom betonggulvet og veggene vil komme når betonggulvet tørker og herder.
Vi har tidligere nevnt sprekker som bør tettes for at ikke radongassen skal komme inn. Ved høye radonforekomster skal det bare hårtynne sprekker til før at dette blir nødvendig. Sprekker som er i bevegelse må tettes med elastisk fugemasse. Det kan da være nødvendig å utvide sprekkene med en kutteskive for å få rom for fyllmassen. Er man trygg på at sprekken er stabil kan man bruke en epoxyblanding. Sprekker i murvegger vil oftest kunne tettes med epoxy. Epoxy produktet- som det her tales om er en tokomponent lettflytende tetnings middel som kan omdannes til sparkel til alle tykkelsesgrader og kan gjøres "ikke sigende" med litt tilsetning av silikapulver.
Det er også svært vanlig at rør og ledninger som kommer opp gjennom betongen ikke er tette i sine gjennomføringer. Disse må tettes.
Nesten enhver overflatebehandling av en radonavgivende murflate vil redusere ekhalasjonen av radon. Tidligere har jeg nevnt at vi i Norge ved et lykkelig sammentreff ikke kom til å benytte gasbetong fra alunskiferen som bygningsmateriale. Vi kan stort sett ignorere radon fra bygnings- materiale, men er kjellerveggene lite radontette a la Lecavegger så kan radonet komme inn fra jorden rundt huset. Ubehandlede lettklinkervegger er ingen hindring for inntrengning av radon. Slipper radonet inn i denne type kjellervegg og den er murpusset - så kan man få høyere konsentrasjon av radon i 1st etasje.
Første betingelse er at de bærende murvegger er tette nedentil. Det betyr at bæreveggenes såle bør være helstøpt og der vi ikke har høyradongrunn kan man til nød tillate lettklinker i såleblokker, men bare hvis det legges et godt og tykt lag bruk på såleblokkenes overside som tetteunderlag for den videre oppføring av kjellerveggene.
Dessverre blir det nesten ikke utført forhåndsmålinger av radon i byggegrunn i Norge, og mange hus er satt opp uten tanke på radon. På oversiden av såleblokkene er det oftest lagt to renner med bruk som binding til vider oppføring av lettklinkervegg. Det har vært med tanke på å spare bruk eller for kuldeisolasjon. Man har oversett faren for innlekkende jordluft nedenifra. Vi skal senere se at disse hus kan være problematiske når det gjelder å få sanert radonet fra husluften.
Kjellervegger som er satt opp på støpt såle med støpte murblokker og med murpussede inner- og ytterside er meget bra i radonsammenheng og ennå bedre er helstøpte kjellervegger. Lettklinker veggene er imidlertid til stor bekymring. Produsentene anbefaler at yttersiden bare slammes og ikke murpusses på grunn av det høyere vanndamptrykk fra innersiden. Som fuktsperre på utsiden skal man da benytte platonplaten. Radonet vil ikke diffundere gjennom Platonplaten, men man tåler ingen nedadvendte skjøter fordi radonet finner alltid den letteste veien mot lavere lufttrykk. Den store fallgruven her er hvorledes platonplaten er tettet mot jordluften i underkant. Det blir helt nødvendig i tilfelle av normalradongrunn å sette platonplaten i murstøp inn til sålen i nedkant for å hindre at radonet kommer på innsiden av platonplaten. Det neste kritiske punkt er når man fyller masse inn mot platonplaten idet man må unngå at skarpe steiner lager hull i denne membran.
Det er gjort en rekke laboratorieundersøkelser for å få vite noe om overflatebehandlingens effekt på innsiget av radon gjennom overflatebehandlede murvegger.
Vi forutsetter at murveggene som et minimum er murpusset på innsiden. Da viser det seg at papir-tapet ikke stopper radonet særlig effektivt, men derimot at påføring av 2 lag med plastmaling (med bindemiddel av akrylat) utenpå papirtapeten kraftig reduserer ekshalasjonen i forholdet 29 : 1.
Den samme effekt oppnås med plasttapet. Skulle vi ha en radonførende innervegg ala den tidligere nevnte lettklinkervegg skal vi være klar over at dersom vi bare overflatebehandler den ene side mot radon, så vil man nesten fordoble radonavgangen fra motstående side.
Heldekkende vinylbelegg, vinylfliser, annet belegg og overmaling (helst med en epoxymaling) vil i varierende grad være med på å redusere ekshalasjonen av radon fra gulvet. Det bør være unødvendig å utdype dette nærmere da det samme prinsippet gjelder for golv som det vi utdypet for kjellerveggene i foregående avsnitt. I forbindelse med rehabilitering kan det så absolutt være aktuelt å montere radonsperre direkte på murgolvet med forseglede oppbretter mot vegger. Dette blir jo en anvendelse av radonsperren i brukergruppe C som beskrives av Norsk Byggforsk AS.
Det bør være grunn for norske byggmestere å ta dette ad notam, fordi denne oppstilling er en erfaringsmodell beregnet ut fra at det ferdige bygg ikke skal overskride 200 Bq/m3 i inneluften. Det er rimelig klart at de langt fleste byggetomter faller i kategorien ” normalradon grunn”, som nok krever radonbeskyttende tiltak, men dette er vanligvis ikke så kostbare tiltak at det bør få særlige konsekvenser for byggebudsjettet. Hva gjelder høyradongrunn kan radonsikker utførelse bli betydelig mer kostbar. Man må da i prinsippet bygge huset helt tett mot grunnen, med mindre det skal stå på peler.
Det vil være utenfor rammen av intensjonen for denne leksjon å beskrive de ulike tiltak som kan komme på tale i radonbeskyttende og radonsikker utførelse, men det er helt klart at radonsikker utførelse oftest vil kreve en radonstoppende membran i byggegrunnen som både er kostbar og tidkrevende å legge. Forfatteren vil derfor på det sterkeste oppfordre byggmesteren å skaffe seg førstehånds kjennskap til grunnens beskaffenhet med hensyn til radon, og en oversikt over de tiltak som bør iverksettes ut ifra kravet om et tilstrekkelig, men dog rimeligste alternativ for kunden.
Den moderne tid med nye byggmaterialer og store anleggsmaskiner er faktisk i stand til endre byggegrunnens karakter i forhold til radon. Ikke helt sjelden ser forfatteren store steinmasser, som ikke er spektralanalysert, bli kjørt inn i tomter som opprinnelig er lavradongrunn (ofte leire). Norske krav til slike steinmasser er at de ikke skal overstige en radiumgehalt på 100 Bq/kg. Dette er i Norge definert som høyradonmasse. Dette blir da en disharmoni for entreprenører som skal oppføre radonsikre bygg. Dette er altså en helt legal affære, men når forfatteren opplyser - at dersom man har en aktiv steinmasse under eller rundt bygget i et volum > 500m3, og denne har en konsentrasjon av radium-226 på 80 Bq/kg, så har man laget seg en høyradongrunn. Tilsvarende, løs lettklinker masser som tilkjøres byggetomtene for utfylling og planering innenfor ringmurene vil nesten alltid forverre en byggegrunn i kategorien ”normal-radongrunn”- og kan i værste fall føre tomten over i kategorien ”høyradongrunn”. Dette materiale har gjerne mer enn 80 Bq/kg av radium-226, men til alt hell er materialets permeabilitet så stor at det lett lar seg å bli luftet ut.
Type grunn | Permeabel løsmasse | Permeabel løsmasse | Permeabel løsmasse |
Klassifisering | Lavradongrunn | Normalradongrunn | Høyradongrunn |
Målt radon i grunnen | < 10 000 Bq/m3 | < 10 000 - 50 000 Bq/m3> | > 50 000 Bq/m3 |
Byggekrav | Tradisjonell utførelse | Radonbeskyttende tiltak | Radonsikker utførelse |
Basert på en erfaringsmessig innlekasje av jordluft | ≥ 5 m3/time (Dette er ikke offisielt tallmateriale) | ≤ 1 m3/time - 2 m3/time ≥ (Dette er ikke offisielt tallmateriale) | < 1 m3/time (Dette er ikke offisielt tallmateriale) |
Av kostnadseffektive hensyn blir det helt avgjørende å ha kjennskap til hvilken konsentrasjon av radon vi har i grunnen, og gjennom denne kunnskap kunne ta en kvalifisert bedømmelse i hvor meget man må investere i tiltak for tilstrekkelig beskyttelse mot radon. Det er viktig at byggmesteren kjenner og forstår intensjonene bak bestemmelsene som gjelder radon i hus. Plan og bygningsloven med sine forskrifter krever at vi bygger slik i forhold til radon at mennesker som benytter bygget ikke utsettes for helsefare, og at kravet til oppholdsrom over bakke er at man ikke overskrider årsmiddel 200 Bq/m3 for konsentrasjonen av radon. For arbeidsrom i bergrom eller under bakke kan man imidlertid tillate seg 1000 Bq/m3 i inneluften ved < 2000 arbeidstimer i året.
Hvilke tiltak mot radon som kan komme til anvendelse ved nybygging er det faktisk bare fantasien og oppfinnsomheten som kan sette en stopper for, og nye forslag vil nok komme for en dag. Her skal man imidlertid ta på alvor at man i Norge ønsker at nybygg skal være sikret mot radon selv i tilfelle av framtidige bruksendringer. Faktisk innebærer dette at Direktoratet for stråling og atomsikkerhet i praksis ikke tillater godkjenning av tomter for nyoppføring ved forhåndsmålinger.
Bestemmelsene herom ligger i Plan og bygningslovens TEK17 ∬15-3 pkt.2 Innenfor disse rammer blir det opp til entreprenør/byggmester å finne fram til de mest kostnadseffektive, men tilstrekkelige bygningstekniske tiltak. I Norge sier byggeforskriftene lite om differensierte krav i forhold til målt radon i grunnen.
I Sverige derimot er slike bestemmelser gjort gjeldende, og det er her naturlig å vise disse kravene i følgende oppstilling:
En utdannet radonkonsulent utrustet med de måleinstrumenter som bør benyttes i de ulike situasjoner skal kunne klarlegge radonpotensialet mot eksisterende bygg, eller mot bygg under oppføring. Det er, som nevnt i leksjon nr.3, de tre ulike målemetoder som kan komme til anvendelse:
Gammaspektrometeret gir den sikreste måling. Dette instrument er kostbart og krever kunnskap for å kunne utnyttes. Her får vi et direkte mål på konsentrasjonen av radium-226 uttrykt i Bq/kg masse i grunnen, men det er nesten alltid ulike terreng - konfigurasjoner i målepunktene som må iaktages, ellers blir tolking av resultatene tvilsomme. Når man så har gode grunnmålinger å forholde seg til, kan konsulenten ved hjelp av matematiske beregninger komme fram til håndfaste data på hvorledes de ulike sikringstiltak kan influere på radonkonsentrasjonen i bygget. Svenske forskere som har hatt sitt arbeide på dette felt i over 50 år har utarbeidet matematiske formler for at kyndige radon-konsulenter skal kunne benytte seg av dette.
Forfatteren foretrekker å si at de to andre nevnte målemetoder helst bør være støttemålinger til målinger med gammaspektrometer. Direkte radonmålinger på 1 meters dyp kan være ganske unøyaktige – både fordi metoden er usikker, og den daglige variasjon kan spille inn. Det må her tas flere målinger for å få et brukbart resultat. Grunnvannsmålinger gir i teorien helt korrekt måleverdi for radonet i grunnen dersom grunnvannspeilet synker, men forfatteren må innrømme at han med egne målinger hittil har fått et variabelt resultat. Det avhenger nok mer av prøvetakingen enn noe annet.
La oss rekapitulere litt om hvorfor radongassen opptrer i vann.
I Hva er radon lærte vi at uran-238 finnes i alt steinmateriale på jorda, men at det opptrer i ulike konsentrasjoner. Vi lærte at uranet er et av de mest mobile grunnstoff som finnes. Uranet er lett oppløselig i vann når de kjemiske forhold ligger til rette for det, men at også dette uranet lett felles ut igjen når de kjemiske forhold på nytt endres. Man har også forlengst oppdaget at uranet opptas og lagres i organisk materiale (f.eks. torv o.l.). Når uran-238 halveres dannes det nye radioaktive stoffer som igjen halveres. I denne rekken av nye stoffer opptrer radiumisotopen Radium-226. Dette metalliske radiumet finner vi igjen avleiret på overflatene i fjellsprekker og på steiner i vannførende lag, og i langt større konsentrasjoner enn radiuminnholdet i steinmaterialet skulle tilsi. Dette fordi det er blitt transportert hit bl.a. hovedsakelig som utfelt uran, men også utfelt radium fra vannet.
Radium-226 er tungt oppløselig i vann, men noe av radiumet finner vi igjen i oppløst form i vannet. Det viser seg at radon- og radiumkonsentrasjonen i vannet ikke nødvendigvis følger hverandre. Årsaken er i første rekke de ulike kjemiske og fysikalske egenskaper ved radium og radon7. Det jeg her vil fram til er at høyt radon i vannet ikke nødvendigvis tilsier at vi har mye oppløst radium i dette vannet. Derimot er radonkonsentrasjonen nesten alltid høy dersom radiuminnholdet i vannet er høyt7.
Dette er altså til forskjell fra den situasjon vi har når vi undersøker radonpotensialet i bakken. I det tilfelle nyttiggjør vi oss av en direkte sammenheng mellom mengde radium per kilo grunnmateriale og radon avgitt til jordluften.
I vann kan vi derfor bare måle på radon alene for å finne hvilken radonkonsentrasjon vi har, og for å kunne si noe om den helserisiko dette representerer.
Vi legger her merke til at vi har forklart at man av og til godt kan ha høyt radon i brønner som er boret i fjell som har lav urangehalt. Det kommer svært mye an på mengde uran og radium som er avleiret i de vannførende lag og fjellsprekker.
Vi forstår da også at overflatevann som stammer fra radonfri nedbør nesten alltid vil oppta noe radon i seg når det forflytter seg under jordens overflate. Radonkonsentrasjonen i vannet kommer her i en like stor relativ aktivitetskonsentrasjon med radonkonsentrasjonen i jordluften umiddelbart over grunnvannspeilet. Dette er forklaringen på at radonkonsentrasjonen i grunnvannet (om man får tak i det) er en god indikator når man skal vurdere radonpotensialet i grunnen før nybygging.
Utgravde tilsigsbrønner er vel i dag mer vanlig i forbindelse fritidsboliger enn for våre permanente boliger. Man kan si at utgravde tilsigsbrønner sjelden har særlig høyt radon, både
fordi vannet opprinnelig er radonfritt nedslagsvann - radontilførselen er ofte liten og at vannet oftest blir lagret i lengre tid. De fleste kommunale vannverk i Norge tar sitt vann fra åpne innsjøer. Dette vannet vil aldri ha høyt radon både fordi det lagres lenge og det blir godt luftet.
Det bør nevnes at radonkonsentrasjonen i vann er sterkt avhengig av vanntemperaturen. Radonkonsentrasjonen i et sluttet volum, der det finnes både vann og luft, vil likevekten mellom radon i vann og radon i luften få et Rn(vann)/Rn(luft) forhold som vist nedenfor.
Dette betyr at radonavgangen er sterkt avhengig av temperaturen. Den er dobbelt så stor ved 20°C som ved +1°C, dvs en dusj i varmt vann avgir betydelig mer radon enn en kald avrivning.
Radonets løslighetsforhold i vann er slik at i et sluttet volum der det finnes vann og luft, blir radonkonsentrasjonen ved 20°C opp til tre ganger høyere i luften enn i vannet7
t °C = temperatur i vann | Forholdet: Rn(vann)/ Rn(luft) |
0 | 0,507 |
10 | 0,340 |
20 | 0,250 |
30 | 0,195 |
37 | 0,167 |
50 | 0,138 |
75 | 0,114 |
100 | 0,106 |
Vi kan kvitte oss med radonet på forskjellige måter og de fleste metoder vil nå for den observante leser være rene selvfølgeligheter.
Radonet halveres på 3,8 døgn og etter 25 døgn er 99 % av radonet borte. Man kan derfor si at etter en måneds lagring vil vårt brønnvann være radonfritt. Dette er sjelden en aktuell metode, og har i alle fall sine begrensninger ved at lagringstanken eller bassenget krever stor plass og det er en viss fare for bakterievekst i lagringstanken(e).
Det viser seg til alt hell at radonet lett lar seg lufte ut og separeres fra vannet. Dette faktum gjør at kommersielle vannradonavskillere i stor grad benytter seg av forskjellige lufteteknikker.
De enkleste radon-luftemaskiner benytter rotorer i en vanntank som visper vannet, og så lufter man ut luftvolumet over vannspeilet med en elektrisk sugevifte. Andre metoder går stort sett ut på å bringe vannet over i dråpeform og pumpe friskluft luft igjennom dette for derved aktivt å lufte vannet. Det kan også benyttes en ejektordriver der luft og vann kommer inn i maskinens tank gjennom en spesialkonstruert ejektor som forstøver vannet sammen med innkommende luft. Vannet kan også resirkuleres med ny luft for ytterligere rensing før det slippes ut i en trykktank/akkumulator. Andre radonavskillere lufter vannet ved hjelp av bobledriving opp gjennom vannvolumet kombinert med en fallufter der vannet sprutes ut av en dyse på toppen av maskinen.
Det er imidlertid i dag en god målestokk for en radonavskiller av denne type å vite at det går med 4 liter luft til å redusere radonet i 1 liter vann med 95%. Er rensegraden bedre, har konstruktøren lykkes spesielt godt med sin konstruksjon. En effektiv radonavskiller har f.eks. radon renseeffekt på 99.9% ved et luftinntak på 90 l/min med 20 l renset vann avgitt pr. minutt.
For den som skulle tenke på å gå egne veier ved å prøve å lufte vannet direkte i borehullet i en fjellboret brønn så vil det neppe gi det ønskede resultat. SSI-rapport 95-18 (kilderefr. 7) behandler dette og advarer i tillegg mot tilstopping av brønnen av utfelt jern og mangan. Her omhandles også forsøk på å lufte vannet direkte i trykktanken der det leveres fra brønnen. Det anbefales ikke fordi det ikke er kostnadseffektivt.
Det viser seg at kullfiltre ganske effektivt absorberer radongassen. Kullfiltre som er laget for
dette formål er alt fra små drikkevannsfiltre som monteres direkte på en kran - til store mannshøye beholdere som tar hånd om husholdningsvann generelt. Det ser ut til at kullfiltre
taper i konkurransen fordi de er lite kostnadseffektive i forhold til f.eks. luftemaskinene. Kullmassen bør skiftes ut ganske ofte. Man kommer her også opp i det problem at med tid så øker strålingen fra de radioaktive nuklidene som blir oppfanget i kullfiltermassen. Man kan faktisk nå opp i strålingsnivåer der kullfilteret skal behandles som radioaktivt spesialavfall.
- Omvendt osmose.
Dette er en metode som opprinnelig ble brukt til å separere andre uønskede emner fra forurenset vann. Prinsippet gir en meget høy radonrensing, men med et forholdsvis lite volum avgitt renset vann. Det går ut på at det forurensede vannet blir presset gjennom en tynn og forholdsvis tett membran som oppfanger radonet. Det finnes en amerikansk modell på det skandinaviske marked, men her er det mer snakk om drikkevannsvolumer enn det totale volum man har behov for i en husholdning.
Vi har tidligere klargjort hva som i dag antas å være de helsemessige konsekvenser ved å benytte husholdningsvann med høyt radoninnhold. Det er fullt mulig at hus med dårlig ventilasjon (< 0,2 oms/ time) og samtidig et husholdningsvann med 1000 Bq/liter kan få et årsgjennomsnittlig radonnivå på 100 Bq/m3 i husluften. Dette kommer i tillegg til det man eventuelt måtte få fra grunnen og bygningsmaterialene forøvrig. Første tiltak må derfor være å sanere radonet fra husholdningsvannet og dernest foreta nye radonmålinger i bygningen for å kunne vurdere om ytterligere radonsanering av bygningen kan være aktuelt.
Radonsanering av husholdningsvann bør i dag ikke være mer enn et økonomisk spørsmål.
Når man går til anskaffelse av en radonavskiller må man sørge for at det gis full garanti på utstyret. Garantien bør gjelde materialgaranti såvel som forventet rensegrad angitt i maksimum forventet radonkonsentrasjon (Bq/l) i vannet etter rensing. Det er ingen grunn til å godta et resultat over 100 Bq/ liter uansett hvor stor radonkonsentrasjonen er i råvannet.
Når man har oppdaget høyt radon i husholdningsvannet, så kan vi ta inn over oss at barn (10år: tre ganger høyere-) og i særdeleshet spedbarn (14 ganger høyere) får en større stråledose enn de voksne ved inntak av vann med høyt radon. Dette skyldes i første rekke deres lave kroppsvekt og ellers det faktum at de drikker mer ubehandlet drikkevann enn de voksne (saft o.l.) I denne ventetiden kan man avhjelpe situasjonen noe ved å koke drikkevannet, eller at man f.eks. visper vannet med en elektrisk visp (ikke håndvisping) i en bolle i 3 minutter. I begge tilfelle vil 95% av radonet avgå fra vannet.
Det er jo vanlig praksis å måle konsentrasjonen av radon i innemiljøet, selv om man for lang tid tilbake har vært klar over at det i hovedsak er radondøtrene utviklet i inneluften som kan skade oss ved langtidseksponering. Vi har måttet velge en slik løsning fordi det har vært enklere og rimeligere å måle radongassen. Da har vi imidlertid måttet ta oss den frihet å gjøre den antagelse at det i utgangspunktet er en 50/50 prosents likevekt i positive og negative ioner av alle utviklede radondøtre som fester seg til faste overflater i rommet uten å kunne skade oss - og at den andre halvpart blir i luften slik at de blir tilgjengelige for innånding av personer som oppholder seg her. Vi husker fra Hva er radon at dette i stor grad er ladede radondøtre (ioner) som fester seg til aerosoler i luften (bundne radondøtre). Dette avhenger av støvbelastningen i rommet. Noen av disse finner ikke noen aerosol eller overflater å feste seg til før de inhaleres av personer i rommet - den såkalte frie fraksjon.
Med den store endring som har skjedd med fokus på økende allergi i befolkningen og bruk av ventilasjonssystemer som aktivt skifter ut inneluften, kan vi komme til å gjøre store feil ved å anta at det nevnte 50 % likevektforholdet står ved lag. Det er nemmelig slik at jo mer inneluften settes i bevegelse - jo større andel radondøtrene vil kollidere og feste seg til faste overflater i rommet. Dermed forrykkes det antatte 50% likevektsforhold, og konsentrasjonen av radondøtre tilgjengelig for innånding vil avta.
Noen ventilasjonssystemer med varmegjenvinningsfunksjon gjør bruk av delvis resirkulering med filtrering av inneluften.. Under Hva er radon tok vi også for oss den såkalte ”frie fraksjon” - det vil si den prosentvis andel av radondøtrene som ikke har noen ladning, og at den frie fraksjon utgjør omlag 5 % av totalt dannede radondøtre. Når et volum av radongassen innåndes blir dette straks pustet ut igjen, og med sin halveringstid på 3,8 døgn blir det temmelig tilfeldig om det skjer en nedbrytning med avgitt a-stråling mens dette volum av radongassen befinner seg i lungene. Langt alvorligere er det med radondøtrene - herav 218Po og 214Po - de ustabile metallisotoper som vi så innånder - når vi her snakker halveringstider målt i noen få minutter og brøkdeler av sekunder. Man har lenge visst at storparten av de bundne radondøtre fanges opp av slimhinnene på vei ned i luftveiene og gjør da minimal skade, men også at omlag 5 % - til 10 % av disse når ned i lungenes bronkier med membraner så tynne at a-partiklene kan passere og gjøre skade på levende celler. Man ser også at innpå 100% av den frie fraksjon av radondøtre i innåndingsluften når fram til bronkiene og vil derfor gi et vesentlig bidrag til den effektive stråledose vi får i oss.
Av det som her er framført kan det ikke være uten betydning at vi i visse sammenhenger også bør tilstrebe å få kunnskap om den virkelige andel av radondøtre som opptrer sveveluften, og om den frie fraksjon virkelig holder omlag 5 % av totalt dannede radondøtre slik forutsatt i standardmodellen.
Inntil ganske nylig var det i alminnelighet en mistanke blant forskere om at mekanisk apparatur som er laget for å rense luften gjennom ulike luftfiltre ville kunne øke den prosentvise andel av den prosentvise frie fraksjon i den grad at den skadelige stråledose derigjennom ville forverres. Imidlertid, med bedre instrumentering har forskere konkludert med at man med filtrering av inneluften meget vel kan redusere sjansene for at det skjer færre nedbrytninger i lungenes bronkier ut fra det argument at antall radondøtre totalt sett er redusert. Her må det presiseres at den kvantitative bedrede effekt av luftfiltrering må måles i hvert tilfelle før man kan trekke den endelige konklusjon både med hensyn til konsentrasjonen av bundne radondøtre tilgjengelig for innånding, og om endring i den frie fraksjon har hatt en bedret eller forverrende effekt.
Har man forhøyet radon i bygg med balansert ventilasjon, eller i bygg med helt eller delvis resirkulert luftoppvarming, kan det være viktig og bringe fullstendig klarhet i forholdene om radon og radondøtre før radonkonsulenten skal foreslå kosteffektiv og sikker løsning. Dette gjelder særlig i store næringsbygg, barnehager og skoler hvor kostnadene med radonsanering kan bli svært store. Slike bygg har høy konveksjon i inneluften der store vifter er inne i bildet. Dermed kan man forvente at det omtalte 50% likevektsforhold er forrykket slik at det er færre radondøtre enn vår radonmåling skulle tilsi. Noen av disse ventilasjonssystemer er endog bygget for delvis resirkulering og filterrensing av inneluften av hensyn til energisparing. Dette kan da også forrykke den stråledose man får av den frie fraksjon, og effekten av dette må da som sagt måles. Slik kunnskap framskaffes ved å måle radon gass, total forekomst av radondøtre - herunder den frie fraksjon og likevekstsforholdet. Dette er i dag gjort kommersielt mulig med at det er utviklet et anvendelig og rimelig måleutstyr Electret Radon Progeny Integrating Sampling Unit (ERPISU) der man har montert 3-tre ulike måleinstrumenter samlet i en enhet. Her kombineres målinger av: 1.Radon - 2. Radon + bundne radondøtre, og 3. Radon + den frie fraksjon. Ved å benytte seg av medfølgende dataprogram kan man etter en måleperiode ned mot 2 -til 3 døgn raskt se om det målte rom kan friskmeldes selv om det er målt litt for høyt radon. Eksempelvis dersom man på dagtid i en barnehage har målt et årsmiddel på 150 Bq/m3 så kan det meget vel være at likevektsforholdet er endret ned mot 30%. Dette endrede likevektsforhold vil da tilsi at det sammenlignbare måletall for konsentrasjon av radon er 90 Bq/m3 - og således et akseptabelt nivå for denne barnehage selv om måletallet for radon er 150 Bq/m3. Dersom det også skjer en resirkulering med filtrering av inneluften må vi også gjøre en måling av den frie fraksjon. Her kommer vi så fram til et Relativ Risiko Index ( RRI ). Index tallet 1,0 tilsvarer uendret fri fraksjon i forhold til standardmodellen 5 %. I tilfelle at RRI < 1,0 - vil det samsvarende trusselbilde være lavere, mens RRI > 1,0 vil bety at målingen av den frie fraksjon har vist et forverret bilde av situasjonen for denne barnehage.
Måling med ERPISU vil bli dyrere enn vanlige korttidsmålinger av radon - særlig fordi det kreves detaljert planlegging og oppfølging i måleperioden av kyndig person.
Det er allment anerkjent at måling av radondøtre vil være å foretrekke framfor å måle bare konsentrasjonen av radon. Dersom slike målere blir allment tilgjengelig kan man anta at det kan bli aktuelt å måle både radon og bundne radondøtre samt den frie fraksjon i parallelle målinger. Dette vil nok likevel bare være aktuelt for særlig store bygg der det er målt konsentrasjon av radon i nivå 300 – til 400 Bq/m3, og der det samtidig er forbundet med store kostnader å gjøre tiltak mot radon.
Måling av radon i inneluft og undersøkelser av byggegrunn. Strålevern, Hefte 3. Utgitt av Statens Strålevern 1996.
Anbefalte tiltaksnivåer for radon i bo- og arbeidsmiljø. Strålevern, Hefte 5. Utgitt av
Statens Strålevern 1995
Radon i inneluft. Helserisiko, målinger og mottiltak. Strålevern, Hefte 9. Utgitt av Statens Strålevern 1995
Radon. Bygningstekniske tiltak i eksisterende bygninger. Byggforskserien.
Byggforvaltning 701.706 Utgitt av Norges byggforskningsinstitutt 1990.
Radon. Byggetekniske tiltak. Byggforskserien. Byggdetaljer A 520.706. Utgitt av Norges byggforskningsinstitutt 1990.
Dosegrenser for yrkeseksponerte- ioniserende stråling. Strålevern, Hefte 4. Utgitt av
Statens Strålevern 1995.
Radon i vatten från bergborrade brunnar. SSI- rapport 95-18 . Utgitt av Statens Strålskyddsinstitut, Stockholm.
Radon i vatten. Informasjon. SSI- i 96-03. Utgitt av Statens Strålskyddsinstitutt,
Stockholm
Et rundskriv fra Statens Strålskyddsinstitut pr. 1995-11-23 ref. Dnr.4410/3172/95
"Radondøttrar i dricksvatten från bergborrade brunnar". "Sammenfaning av
helseriskerna." av Gunn Astri Swedjemark.
Orsaker till att radonhalten økar i radonsanerade småhus-Anslagsrapport A1:1997.
av Bertil Clavensjø.Utgitt av Byggforskningsrådet og Statens Strålskyddsintitut.
Utvardering av radonavskiljare. Effekt på radon i dricksvatten från bergborrade brunnar. 97:01- av Anders Linden, Svensk Geofysik AB- utgitt av Livsmedelsverket og Statens Strålskyddsinstitut. Er også omhandlet i Konsumentverkets organ "Råd och røn" Nr 3, mars 1997, årgang 39.
Radonboken. Forfattere Bertil Clavensjø og Gustav Åkerblom. Utgitt av Statens råd for byggforskning BFR , Stockholm. ISBN 91-540-5407-9.
Rapport. Radon i bostader. Markradon, R85:1988 (revidert utgave 1990) av forfatterene Gustav Åkerblom, Berndt Petterson Bengt Rosen.Utgitt av BFR.
Vår strålende Verden. Radioaktivitet, røntgenstråling og helse. Temahefte 2. Forfatterene Ellen K. Henriksen, Thormod Henriksen. Utgitt av Fysisk institutt ved Universitetet i Oslo.
"Formula 222 penetrating encapsulant for concrete. Testing for prevention of radon migration"- utført av A.R.C. Laboratoies. 216 Demers Grand Forks , N D 50201.
INSTRUKSJON FOR PROVTAGNING AV VATTEN FOR RADONANALYS - utgitt av SSI og utarbeidet av Gustav Åkerblom 1996-06-27 D/Dnr 83/1778/97
Naturen 1988 nr.5 Artikkel av siv.ing. og dr.ing. Ingvar Lindal ved NGU ;"Naturlig radioaktivitet og avgivelse av radon fra undergrunnen- et naturgitt miljøproblem "
